Om det er én ting jeg har fått innprentet etter å ha jobbet med kundeopplevelse i Netlife i seks år er det denne: sett brukeren først. Brukerorientering. Hør på brukeren om du vil lage gode tjenester. Foren forretningsmål og brukerbehov. Men hva om brukerbehovet til det store flertallet har utilsiktede negative konsekvenser for de få med spesielle behov? Hva om den mest lønnsomme forretningsmodellen er den som fucker opp verden?

Vi som jobber i Netlife er stolte av tilnærmingen og metodene våre. Men i løpet av de siste årene har vi blitt mer bevisste på hva dette i verste fall kan bety.

Eksempel: XXL har et mål om å tjene penger. XXLs kunder har behov for en sømløs brukeropplevelse og produkter til en god pris. Dette kan vi bidra til med metodikken vår. Men er det dermed sagt at det er god design?

Designere (herunder utviklere, tjenestedesignere, rådgivere og så videre) har mye av ansvaret for at verden går av hengslene. Dette gjelder både materiell design (fravær av økodesign) og digital design (etablering av sosiale medier med manipulerende markedsføring). Brukerens behov og krav er ikke nødvendigvis forenlig med klodens behov og krav.

Brukerens behov og krav er ikke nødvendigvis forenlig med klodens behov og krav.

Kloden bryr seg nemlig ikke om XXL har «markedets råeste ERP-system» og smart CRM-system som skaper sømløse kundeopplevelser som driver vekst. Nå begynner det å demre for forbrukerne at skjerpings må til. Kloden har rett og slett ikke godt av at nordmenn kjøper komplekse plastprodukter som ski hvert eneste år. Vi må slutte å kjøpe ting og skrot vi ikke trenger. Slik faller forretningsmodeller i grus.

Som følge av økt forbrukerbevissthet ønsker bedriftene å posisjonere seg på bærekraft. Og konsulentene kommer halsende etter med quickfixer. Her har det versert mye «snake oil» og grønnvaskings-strategier. Men bærekraft er ikke noe du kan sminke deg med lenger. Derimot trengs konkrete tiltak, både for kloden og folkene som bor her.

Slik planetorienterer du digitaldesign

1. Grønn kode og IT-drift

Samtidig som brukere stiller krav til bedre og bedre digitale løsninger strever virksomheter med å holde tritt. De fleste sitter med gamle tekniske systemer og for få ressurser til IT-utvikling. De utdaterte tekniske systemene betyr stor og tung kodebase. Dårlig kode betyr ofte mye kode, og denne krever store energiressurser i form av datamaskiner i skyen. Ved å stille høyere krav til utviklere og legge bedre til rette for kvalitetsarbeid kan man unngå mye unødvendig og dårlig kode. Dette skaper bedre digitale løsninger og grobunn for innovasjon, men det kan også være et godt bidrag til bærekraft når det predikeres at 14 % av de globale karbonutslippene i 2040 er knyttet til internett.

2. Kommunikasjon med substans

Vi som jobber i Netlife har stadig ukuelig tro på at bruk av publiseringspoliti, sletting og røkting av innhold, og sirlig utvalgte kontaktflater gjør susen for god kommunikasjon. Dessverre skjer det motsatte. Designere og selvutnevnte kommunikasjonseksperter har bidratt til et rustningskappløp som koster bedriftene masse penger og gjør internett til et slitsomt, gnålete og invaderende sted å være. Digitale eksperter og startups har pushet grensene for bruk av persondata — kloke politikerne og jurister har holdt tilbake. Nå er det på tide at hele bransjen bretter opp ermene og jobber for å reversere skaden de har gjort.

3. Universell utforming

Verden går i stadig mer åpen og etisk retning. Vi har fått GDPR (personvernforordningen), PSD2 (betalingstjenestedirektivet), og det siste nå er at et EU-webdirektiv skal sørge for å stramme opp den universelle utformingen på digitale løsninger. Et eksempel: Min venns bestemor på 90 klarer ikke lenger å gå i banken. For banken, slik hun kjenner den og liker den, er designet bort. Den finnes nå bare på internett, som hun ikke behersker.

Å sørge for at alle har best mulige forutsetninger til å delta på den digitale arenaen er helt i tråd med tankegodset til oppfinneren av World Wide Web.

Da Sir Tim Berners Lee fant opp web tilbake på 90-tallet dannet han The World Wide Web Consortium, som har som hovedmål å utvikle protokoller og standarder for teknologi som brukes på internett. Organisasjonen sørger for at de som programmerer digitale løsninger og de som utvikler nettlesere har en felles forståelse av hva som er beste praksis.

Om vi spoler noen år tilbake husker mange trolig både Flash og Java som irritasjonsmomenter i nettsurfingen. Dette er teknologier som i nettside-kontekst ikke har vært sett på som beste praksis. Nå har heldigvis den digitale verden gått videre, og blitt et bedre sted som gradvis begynner å ta universell utforming på alvor.

Og siste nytt er altså det nye EU-webdirektivet (WAD — Web Accessibility Directive) som gjør at det — i større grad enn før — blir lovpålagt og følge beste praksis-prinsipper for webutvikling. Med utgangspunkt i The World Wide Web Consortium sin standard (WCAG 2.1, for å være pinlig nøyaktig).

Vårt eget digitaliseringsdirektorat er på ballen med å lage regler med «norsk tilnærming». Oppdatert regelverk er under behandling, og er foreslått vedtatt 1. juli 2020. Nye krav må tentativt innfris innen et halvt år.

Dette er demokrati og inkludering på sitt beste, og sørger for bedre digitale liv for folk i Norge og resten av verden.

Vi trenger mer yrkesetikk

Internett og økonomien vi lever i er ødelagt på grunn av bevisst ansvarspulverisering og tåkelegging. Å pisse i buksa for å holde varmen er også design. Vi vet ikke hvem som sniffer på informasjonen vår, vi vet ikke hvem som laget produktene våre, vi vet ikke hva klimakonsekvensene er. Vi vet det ikke fordi noen vil makse ut gevinsten og stikke fra regningen.

Hvis designere og utviklere vil skape en bedre verden må de pushe gjenbruk og åpenhet basert på en form for «yrkeskodeks». Åpne lisenser, åpne APier, åpne data og åpen kildekode — i tråd med verdiene til The World Wide Web Consortium. For å bli hørt må fanen heises høyt, og bevisene ropes ut når de foreligger.

Designere må slutte å svare blindt på bestillingen eller lytte ukritisk til forbrukernes behov. Vi som jobber med digitaldesign, herunder designere og utviklere og rådgivere, må sørge for at designkompetansen gjør mest mulig godt for verden — også etter at prosjektet er avlevert og timelisten sendt inn.

Interessert i mer om dette? Ta kontakt med Kristoffer for en hyggelig prat!