Et enveiskjørt krav om lærlinger
Kravet om lærlinger er positivt for designbransjen. Men det hjelper ikke om det offentlige ikke forpliktes: De ber oss ansette fagfolk de selv ikke vil leie inn som konsulenter.
Vi ble lærebedrift i år, som et direkte resultat av kravene det skrives om i Kampanje. Sånn sett kan man jo si at det har funka. Og vi er så utrolig fornøyde. En lærling er ikke en belastning, selv ikke i et designbyrå med pressa økonomi og stressa sjefer. I en tid der juniorer sliter med å få seg jobb i bransjen, ser vi på lærlingordningen som et effektivt tiltak. Det er ikke løsningen for alle nyutdannede som står utenfor arbeidslivet, men det kan være løsningen for noen.
Selv om det ikke er alle typer oppgaver og oppdrag vi kan kaste en lærling på i starten, er en lærling en fagperson som kommer rett fra en relevant utdanning, og er høyt motivert for å få brukt faget sitt til å skape verdi og å vokse.
Lærlingen vår har både relevant praksis og utdannelse, og etter to måneder sitter han akkurat nå og stabler om på innholdsarkitekturen for en av kundene våre. Han viser frem til team og kunde hva han har tenkt, får tilbakemelding, og jobber videre med det. Ganske standard designmetodikk.
Hva kvalitets- og leveranserisiko angår, er vi ganske opptatt av at det alltid er flere øyne på det vi lager, og at ingen lager noe alene uten at det har vært ekte brukere og andre fagfolk inne i miksen.
Det gjelder like mye arbeid utført av en lærling som av en senior. Jeg er sikker på at ingen av de som står bak oppropet, selv med all sin kunnskap og erfaring, hadde tenkt å gjøre hele jobben alene, om de skulle vinne anbudet om design- og merkevaretjenester for NRK. Vår erfaring er at flere perspektiver, for eksempel fra en lærling, øker kvaliteten på leveransene.
Det finnes likevel et verdifullt poeng inne i oppropet, det er bare godt gjemt.
At vi skal ha lærlinger og yngre arbeidstakere, og være nysgjerrige, inkluderende arbeidsgivere på så mange måter vi kan, er noe staten ber oss om. Vi skal bidra til å få flere som står utenfor arbeidslivet inn i det. Staten ber oss om det via reguleringer og krav. Det er bra. Vårt fagmiljø blir sterkere og mer nyansert, og folk får erfaring med og gleden av å være til nytte i arbeidslivet. Alle involverte får høy verdi.
Det blir krevende for oss å stå støtt i det når det offentlige ikke forplikter seg på sin side: De ber oss ansette fagfolk de selv ikke vil leie inn som konsulenter. Vi kan ikke ansette folk vi ikke får i sving.
Lærlingen vår Sondre Nergård.
Senest i dag måtte vi la en konkurranse fare. En av våre fagutdanna er en av landets ledende fageksperter på universell utforming, en viktig del av oppdraget, og har sterk kompetanse på alt som ble etterspurt: Frontend, ux-design, research og tverrfaglig samarbeid i smidige team. Hvorfor? Fordi hen ikke har bachelor. Åtte års erfaring etter læretid, og en superkvalifisert designer diskvalifiseres.
Det skjønner vi ingenting av.
Blant våre folk har vi fagutdanna folk som er dyktige, høyt kvalifiserte designere vi er mektig stolte av. På grunn av erfaringen de har fått i utdannelsen sin, i lærlingløpet, og i oppdrag hos oss. Vi har også kompetanseutviklingsplaner for alle våre folk, så de fyller på med faglig kompetanse hvert eneste år. Betalt av oss, ja.
Men noen av dem kan vi sjelden sende til det offentlige, som gjerne vil ha bachelor eller master som minimum.
